Et Fjell Er Nødvendig

Hatiyar te butikk

Unnskyldninger for feilene i den norske ... jeg gjorde som jeg kan!

er vakker. Morgenen tilhører til kingfisherer som, i strålende blå jakker, stuper å fange fisk fra kanalene; den dagen er for store øgler som rasler i buskene og mungoer som løper med hastverk over et landlig spor. Ettermiddagen er eierskapet av bøfler som velter seg halvt nedsenket i en dam, på frivakt fra plogen, og natten er domenet til jinns og bhuts og deres selskap, hyl av rever og smertelig gråter av villkatter.

Det er i de lange kveldene som ikke var så lenge siden opplyst av parafin lampe, i te butikkene, blant landsbyens menn sosialt samvær, der selv usannsynlig planlegger lyd grav. Situ er å klandre for min gramer bari eller landsby hus prøvelse, for ikke bare gjorde han donere sin familie og sitt nabolag å innrede mitt liv med gjestfrihet så rikelig som monsunregnet, men fordi han også har en reisende-sjel.

På kveldene, mellom chatter over prisen på grønnsaker, nyheten om en forestående ekteskap eller en nylig død, ville vi lage reiseplaner for underholdning, oversatt til å inkludere de andre landsbyboerne. Stort sett var de overdrevet: templer i Thailand, til Nord-Norge for å se på midnattssolen, eller den australske villmarka med sine endeløse strekninger av himmel. En gang han oppført et budsjett for en tur til Ukraina via Moskva. Jeg fortsatt le om tallene: $ 7.97 for en togbillett for å reise tretten eller noe timer, $ 5.61 for et hotellrom ... ja, det er overdrevet og jeg husker ikke nøyaktig, men prisene alle sammen var litt på den lave siden.

Du kan alltid fortelle en reisende. Det er ikke med antall stempler i passet sitt, men i deres øyne. Bare snakk om reisen og en reisendes øyne skal stå opp i påvente av umiddelbar avgang. Øynene mine har alltid forrådt meg på den måten og det gjorde hans også. Det var bare gjennom tilfeldigheten av våre ulike fødestedene at jeg hadde fått den luksus av å besøke mange land, mens Situ ikke hadde utforsket utover Bangladesh.

Jeg pleide å ta med når jeg kunne, reise bøker som listet over alle verdens land, de grunnleggende fakta og noen bilder. Han pleide å ringe meg i Sydney og si, “Jeg har nettopp lest om Malawi”.  Hans kone pleide å klage på at han ikke ville snu parafin lampen ned til svært sent fra drømme seg rundt i verden gjennom bøkene, og innen et år, fra perm til perm bøkene ville bli slitt etter å ha blitt lest så grundig. Det er all atferd som kan forventes fra en reisende.

Som det er mellom venner, er spottet forventet atferd mellom oss. Jeg pleide å liste de landene jeg hadde sett, telle dem i subkontinental måte ved hjelp av skrukker i fingrene, deretter begynne å liste landsbyene rundt omkring som var Situ sine reiser liste. Og jeg pleide å si: “du trenger å se et fjell. Du kan ikke ha et vellykket liv uten minst ett fjell i det.”

“Jeg har vært i Bandarban,” han alltid svarte.

“Hvis de er fjell, blir da hvorfor det kalles ‘Hill Tracts’ på engelsk? Nei, trenger du et stort ekte fjell, med klipper og snø.”

Med fleiper jeg kom til å vite at jeg ville ta ham et sted, at jeg skulle finne ham et fjell. Slike ting er viktig.

Selvfølgelig ville jeg ha nytte også, siden en første tur til et utenlandsk sted er en utrolig opplevelse som aldri kan gjentas, den neste beste ville være å vitne en annen reisendes første tur til utenlands.

Det skjedde i 2004. Det var ingen internasjonal telefonlinje til Hatiya i disse dager, så Situ brukte til å ta slitsomme turen over elva, tre timer, hvor han måtte overnatte, bare for å få noen minutter på telefonen til Sydney. Jeg hadde planer for den vanlige besøk til Hatiya, det som skjed nesten hvert år. Men den gangen sa jeg, “vi ses i Kolkata.” Man kan ikke se i gjennom telefonlinjer, men jeg visste hvordan Situs øynene så ut da han hørte det.

Forresten Situ hadde alltid sagt at han ikke ønsket India, fordi “det er den samme som Bangladesh.” Men selvfølgelig er der ikke to land som er det samme, selv om de kan være grener av samme tre. India var lett overkommelig på en Sydney lønn og for ham visum ikke ville være mye oppstyr. Jeg visste at han ville nyte det. Jeg hadde alltid.

I hvert fall han organiserte pass og visum, det er noen historier i det men beste at han skulle fortelle det. I hvert fall han tok seg til Benapole, Indias grensen, med buss, og han nesten fanger lungebetennelse på sin første aircondition busstur, og deretter krysset han grensen alene.

Imens jeg ringte Kolkata, hvor heldigvis har jeg en venn også, Jayanta. Han har en særegen, veldig tørr humor, og han hadde nettopp blitt gift. Jeg var ennå å møte sin kone.

“Så din kone,” Jeg spurte, “er hun hyggelig?”

“Når du kommer til Kolkata,” sa han, “du kan observere og bestemme det selv.”

Jeg spurte om det ville være noe problem hvis jeg hadde en kamerat denne gangen, fra Bangladesh.

“Hindu eller muslim?” spurte han.

“Muslim”.

“Er han et godt menneske?”

Jeg sa at han var og Jayanta besluttet å stole på mine ord.

Slik var spenningen som magen min kom ikke ned til å lande på Dum Dum flyplassen sammen med flyet: Situ bør være der med noe hell. Jayanta bør være der med noe hell. Jeg møtte Situ først. Han hadde ventet hele dagen, nysing fra bussturen, og han hadde kjøpte påfølgende tre-timers billetter for å vente inne i terminalbygningen. Men han ventet og var nysing i India! Jayanta hadde brakt en venn med en ekstra motorsykkel, så det var ingen problemer med å dra til huset sitt hvor vi bodde et par dager, hvor de to ble kjent med hverandre.

Jayantas kone var deilig, jeg bestemte meg.

Det var mange nye opplevelser for Situ på hans reise: første masala dosa, et Sør Indiske rett, første iste og iskaffe, nå alt lett tilgjengelig i Dhaka.

Han hadde sett med forferdelse den historiske moské nær Pandua, West Bengal. Den ble delvis bygget fra ødelagte hinduistiske templer og du kan se ansiktene til hinduistiske guddommer i deler av murverket. Mer inspirerende var sameksistensen av hinduistiske hakekors som dekorert Mehraben, det sentrale punktet i moskeen. Situ sa i Bangladesh han hadde blitt undervist ankomsten av Islam i subkontinentet hadde vært fredelig. Pandua sier at det var ikke helt slik.

Det var varmt den dagen vi gikk for å finne hans fjellet, det var kokende. Med svetten velter ned ansiktene våre som en liten foss, ved Siliguri jeepen stativet og satte kursen for Darjeeling opp i fjell, foreslo jeg at vi trengte å ta ull genserer ut av ryggsekken min: Jeg hadde tatt to, siden Bangladesh vintrene er ikke fullt så kaldt som i Sydney og Situ ville trenge i de minst Sydney-styrke klær for hva som ville være utvilsomt den kaldeste dagen i livet hans. Han trodde jeg var gal, i varmen. Det var godt over tretti grader, og jeg ønsket en ull genser!

Jeg lager små vitser om jeep tur: Situ var så redd, mens vi rundet noen av de vertikale precipes langs veien, at han holdt på siden av jeepen så intenst at lagene av huden på hendene kom av. Sannheten var at, selv på min andre gang, jeg var litt nervøs også.

I Darjeeling, Situ brent seg mens han tok sin første varm dusj. Det er logisk egentlig, hva han mente, at det varme vannet fra springen ville komme ut på et sett, behagelig temperatur, en enklere system enn å måtte regulere den med kaldt som vi faktisk gjør. Det kunne har vært sånn. I Darjeeling så vi på i ærefrykt mens skyene fra under oss løftet i løpet av morgenen og fortsatte opp over oss mens vi spiste frokost, og i Darjeeling så vi den hvite horisonten frisyren av Kanchenjunga fjell, et navn Situ snart begynte å bruke til å kritisere min Sydney-størrelse buk.

Himalaya er hvor Hatiya kommer fra, ved Ganges, av Brahmaputra. Himalaya er Hatiyar mor.

Tilbake i tebutikker noen uker senere, hørte folk i undring som Situ beskrevet dem om “byen over skyene”.  Så han fikk sitt fjell på slutten.

Darjeeling by

India Will Decide: Article Index for articles about India

Bangladesh Dreaming: Article Index for articles about Bangladesh

Legendene fra Brahmaputra-elven

Elver er forteller av historier og den Brahmaputra er intet unntak.  Akkurat som sine farvann forlate filamenter av jorden de har brakt i et mønster av deres valg, til å bli felt av gårdene hvor husene våre blir bygget, så elvene bære ideer.  Tanker er formet og ordnet på egen meandrerende glede.

Fra sin brede sveip over slettene i Assam til teardrop øyene i Bangladesh deltaet, den Brahmaputra elv strømmer med legende. En skuespiller nettopp, selv dets navn er mange: Brahmaputra, Jamuna og til slutt en del av Meghna, fra fjell til sjøen. I sør på øya Hatiya, legendene samle som slam og fokusere på et navn: Kamrup-Kamakhya.

Innen vi nådde Gauhati og starten av den første besøk til Assam for oss, begge to, Situ var blitt vant til India og han nytet hver ny oppdagelse, som selvfølgelig alle reisende ville. Jeg nytet hans spenning, jeg og.

Vi besøkte de store turiststedene, særlig hindutempler: en liten ferje tok oss til Umananda tempel på en øy i elva, presten på Navagraha tempel ga Prasad eller hellige offergaver midt i en gruppe apekatter som spankulerte om her og der, og med buss nådde vi den viktige Kamakhya tempel.

Den Kamakhya tempelet er i seg selv et sted for legender. En versjon av den viktigste legende er som følger: en gang, da gudinnen Devi Satis far, kong Daksha, organisert en velsignelse seremoni kalt en yagna, gjorde han ikke invitere sin datter eller hennes ektemann Lord Shiva. På grunn av fornærmelse mot ektemannen, Sati hoppet inn i seremonielle ilden og drepte seg selv, og når han så på Satis døde kropp, Shiva ble rasende og begynte dansen av ødeleggelse, den tandav dans. Med Jorden på randen av ødeleggelse, Lord Vishnu, med hjelp av chakra-makten hans, begynte å kutte Satis kropp i små biter som falt over hele landet. Dette stoppet Shivas dans og verden ble reddet. De stedene hvor små bitene av Satis kropp falt anses sentre for makt og Kamakhya tempelet sies å være der hennes reproduktive organ falt.

Tilsvarende Kalighat Kali tempel i Kolkata sies å være der tærne på høyre foten falt og Sitakunda Chandranath tempelet nær Chittagong i Bangladesh sies å være der høyre arm falt.

Det var to ting som begeistret Situ som jeg ikke setter pris på.

“Kamrup er et distrikt!” Han hadde sagt med oppstemthet, og “Kamakhya er et tempel!”

Jeg hadde spurt om hvorfor han ble så tatt med disse to stedsnavnene. “Jeg skal fortelle deg senere,” sa han, og jeg hadde lagt den på det. Jeg visste ikke at han ikke fortalte meg fordi det involverte overtro, noe han normalt ikke ville ta hensyn til. Han var litt flau.

Vi tok en dag å besøke Poa Mekka moské, øst for Hajo. Jeg fortalte Situ at så folk sier det er en fjerdedel Mekka, som jeg hadde lest i guideboken, et sted hvor å besøke fire ganger sies å være som forestår Hajj, og derfor bør han være sikker på å ta namaz bønn da vi dro dit.

Han var merkelig insisterende han ikke ville være i stand til å ta namaz bønn fordi han ikke hadde en topi, eller bønn lue til bruk. Jeg kjøpte ham en billig en fra gaten. Det var da han tilstod: i Hatiya dro han til moskeen uregelmessig, så var usikker på ville han vite nøyaktig hva han skulle gjøre!

“Vel hvordan gjør du det når du går til moskeen i Hatiya?” Jeg hadde spurt.

“Jeg følger de andre,” sa han.

Natten før vår tur til Hajo han praktisert på hotellrommet hvordan å gjøre sin bønn. Det var ikke slik at jeg kunne kaste noe lys på det.

Moskeen var virkelig minneverdig av to grunner: fordi uheldig Situ ikke kunne konsentrere seg om bønnen han ga fra at han forestilte meg utenfor, leende at han ikke var sikker på hvordan det ble gjort, og på grunn av imamen, som etterpå ga en spesiell velsignelse til oss begge, og da sa sørge for at vi besøkte de hinduistiske templer i byen før vi returnert til Gauhati. En av disse hinduistiske templer hadde blitt bygget på ruinene av en buddhistisk tempel før det.

I Vest-Bengal og igjen i Assam hadde vi sett toleransen og intoleransen av India: en religions destruktivitet mot en annen, samt vakker samliv. Spesielt imamen dirigere oss til Hindu alter var en opplyst gest.

Noen uker senere Situ og jeg krysset den enorme Meghna, tre timer tok det, fra fastlandet til Hatiya på rusten, men solid fartøy de kaller Sea Truck. Hatiya er formet av elva: det er få bedre steder å sette pris på kraften i naturen enn å stå på Hatiyas sin elvebredden og ser på erosjon. Noen dager i Dhaka kan bety te butikken med utsikt mot vannet hvor du hadde din te før du dro til Dhaka er nå i elva, eller har flyttet til et andre sted i torget. Imens på sørsida av sedimentet vokser Hatiya stadig større.

Ved lys av parafin lampe i tebutikker, ville Situ forholde vår reise til våre venner: og de ble fascinert. For noen timer ville han snakke og vise bilder, om Poa Mekka, ridning elefanter og ville neshorn: alle våre assamesisk opplevelser. Men da han sa at vi hadde vært til Kamrup-Kamakhya, landsbyboerne var helt forbløffet.

I Hatiya fra en tid til annen kommer selgere, med poser med triks og spesielle pulver, med ulike væsker av tvilsom kvalitet i attraktive glassflasker, og noen ganger med en kobra eller to til sjarm, for reklameformål; alltid de har høye og fantastiske historier å fortelle; underholdende med høye stemmer og ville påstander, trekker de en folkemengde og tromme opp salget.

“I Kamrup-Kamakhya,” sier de, “det er en magisk bøtte og hvis du går inn i det du kan fly til hvor som helst i verden!”

“I Kamrup-Kamakhya,” sier de, “det er en løve på en øy i elva, og hvis løven brøler så faller en viss del av den mannlige anatomi off!”

For Hatiyans, er Kamrup-Kamakhya en mytisk sted så langt unna at alle som går der aldri kommer tilbake. Dermed når vi sa at vi hadde vært der, noen av lokalbefolkningen så på oss som om vi nettopp hadde erobret Everest.

Den Hatiyan hindu-samfunnet var spesielt interessert i Kamakhya tempel, som ingen ha visst om tidligere, men likevel fort nok var våre bilder av stedet, og de andre templer i Gauhati omtalt, i flere av sine hjem, stakk inn i halmtak vegger eller i plass på hjemmet alteret.

Situ går til moskeen mer jevnlig i disse dager, han enkelt kjenner sin namaz bønn. Det er en ting folk snakker om i bygda. Jeg antar som resten av oss fikk han eldre. Vi husker fortsatt den indiske turen, nå og da, på Hatiyan kvelder opplyst av solenergi.

Formet av årstidene og bæret av elva er ideer. En liten bit av virkeligheten blir spredt som elva forhandler sørover. Den Brahmaputra er en elv som former legender og tilbringer historier som filamenter av jord til i Meghna Delta øyer.




India Will Decide: Article Index for articles about India

Bangladesh Dreaming: Article Index for articles about Bangladesh