Legendene fra Brahmaputra-elven

Elver er forteller av historier og den Brahmaputra er intet unntak.  Akkurat som sine farvann forlate filamenter av jorden de har brakt i et mønster av deres valg, til å bli felt av gårdene hvor husene våre blir bygget, så elvene bære ideer.  Tanker er formet og ordnet på egen meandrerende glede.

Fra sin brede sveip over slettene i Assam til teardrop øyene i Bangladesh deltaet, den Brahmaputra elv strømmer med legende. En skuespiller nettopp, selv dets navn er mange: Brahmaputra, Jamuna og til slutt en del av Meghna, fra fjell til sjøen. I sør på øya Hatiya, legendene samle som slam og fokusere på et navn: Kamrup-Kamakhya.

Innen vi nådde Gauhati og starten av den første besøk til Assam for oss, begge to, Situ var blitt vant til India og han nytet hver ny oppdagelse, som selvfølgelig alle reisende ville. Jeg nytet hans spenning, jeg og.

Vi besøkte de store turiststedene, særlig hindutempler: en liten ferje tok oss til Umananda tempel på en øy i elva, presten på Navagraha tempel ga Prasad eller hellige offergaver midt i en gruppe apekatter som spankulerte om her og der, og med buss nådde vi den viktige Kamakhya tempel.

Den Kamakhya tempelet er i seg selv et sted for legender. En versjon av den viktigste legende er som følger: en gang, da gudinnen Devi Satis far, kong Daksha, organisert en velsignelse seremoni kalt en yagna, gjorde han ikke invitere sin datter eller hennes ektemann Lord Shiva. På grunn av fornærmelse mot ektemannen, Sati hoppet inn i seremonielle ilden og drepte seg selv, og når han så på Satis døde kropp, Shiva ble rasende og begynte dansen av ødeleggelse, den tandav dans. Med Jorden på randen av ødeleggelse, Lord Vishnu, med hjelp av chakra-makten hans, begynte å kutte Satis kropp i små biter som falt over hele landet. Dette stoppet Shivas dans og verden ble reddet. De stedene hvor små bitene av Satis kropp falt anses sentre for makt og Kamakhya tempelet sies å være der hennes reproduktive organ falt.

Tilsvarende Kalighat Kali tempel i Kolkata sies å være der tærne på høyre foten falt og Sitakunda Chandranath tempelet nær Chittagong i Bangladesh sies å være der høyre arm falt.

Det var to ting som begeistret Situ som jeg ikke setter pris på.

“Kamrup er et distrikt!” Han hadde sagt med oppstemthet, og “Kamakhya er et tempel!”

Jeg hadde spurt om hvorfor han ble så tatt med disse to stedsnavnene. “Jeg skal fortelle deg senere,” sa han, og jeg hadde lagt den på det. Jeg visste ikke at han ikke fortalte meg fordi det involverte overtro, noe han normalt ikke ville ta hensyn til. Han var litt flau.

Vi tok en dag å besøke Poa Mekka moské, øst for Hajo. Jeg fortalte Situ at så folk sier det er en fjerdedel Mekka, som jeg hadde lest i guideboken, et sted hvor å besøke fire ganger sies å være som forestår Hajj, og derfor bør han være sikker på å ta namaz bønn da vi dro dit.

Han var merkelig insisterende han ikke ville være i stand til å ta namaz bønn fordi han ikke hadde en topi, eller bønn lue til bruk. Jeg kjøpte ham en billig en fra gaten. Det var da han tilstod: i Hatiya dro han til moskeen uregelmessig, så var usikker på ville han vite nøyaktig hva han skulle gjøre!

“Vel hvordan gjør du det når du går til moskeen i Hatiya?” Jeg hadde spurt.

“Jeg følger de andre,” sa han.

Natten før vår tur til Hajo han praktisert på hotellrommet hvordan å gjøre sin bønn. Det var ikke slik at jeg kunne kaste noe lys på det.

Moskeen var virkelig minneverdig av to grunner: fordi uheldig Situ ikke kunne konsentrere seg om bønnen han ga fra at han forestilte meg utenfor, leende at han ikke var sikker på hvordan det ble gjort, og på grunn av imamen, som etterpå ga en spesiell velsignelse til oss begge, og da sa sørge for at vi besøkte de hinduistiske templer i byen før vi returnert til Gauhati. En av disse hinduistiske templer hadde blitt bygget på ruinene av en buddhistisk tempel før det.

I Vest-Bengal og igjen i Assam hadde vi sett toleransen og intoleransen av India: en religions destruktivitet mot en annen, samt vakker samliv. Spesielt imamen dirigere oss til Hindu alter var en opplyst gest.

Noen uker senere Situ og jeg krysset den enorme Meghna, tre timer tok det, fra fastlandet til Hatiya på rusten, men solid fartøy de kaller Sea Truck. Hatiya er formet av elva: det er få bedre steder å sette pris på kraften i naturen enn å stå på Hatiyas sin elvebredden og ser på erosjon. Noen dager i Dhaka kan bety te butikken med utsikt mot vannet hvor du hadde din te før du dro til Dhaka er nå i elva, eller har flyttet til et andre sted i torget. Imens på sørsida av sedimentet vokser Hatiya stadig større.

Ved lys av parafin lampe i tebutikker, ville Situ forholde vår reise til våre venner: og de ble fascinert. For noen timer ville han snakke og vise bilder, om Poa Mekka, ridning elefanter og ville neshorn: alle våre assamesisk opplevelser. Men da han sa at vi hadde vært til Kamrup-Kamakhya, landsbyboerne var helt forbløffet.

I Hatiya fra en tid til annen kommer selgere, med poser med triks og spesielle pulver, med ulike væsker av tvilsom kvalitet i attraktive glassflasker, og noen ganger med en kobra eller to til sjarm, for reklameformål; alltid de har høye og fantastiske historier å fortelle; underholdende med høye stemmer og ville påstander, trekker de en folkemengde og tromme opp salget.

“I Kamrup-Kamakhya,” sier de, “det er en magisk bøtte og hvis du går inn i det du kan fly til hvor som helst i verden!”

“I Kamrup-Kamakhya,” sier de, “det er en løve på en øy i elva, og hvis løven brøler så faller en viss del av den mannlige anatomi off!”

For Hatiyans, er Kamrup-Kamakhya en mytisk sted så langt unna at alle som går der aldri kommer tilbake. Dermed når vi sa at vi hadde vært der, noen av lokalbefolkningen så på oss som om vi nettopp hadde erobret Everest.

Den Hatiyan hindu-samfunnet var spesielt interessert i Kamakhya tempel, som ingen ha visst om tidligere, men likevel fort nok var våre bilder av stedet, og de andre templer i Gauhati omtalt, i flere av sine hjem, stakk inn i halmtak vegger eller i plass på hjemmet alteret.

Situ går til moskeen mer jevnlig i disse dager, han enkelt kjenner sin namaz bønn. Det er en ting folk snakker om i bygda. Jeg antar som resten av oss fikk han eldre. Vi husker fortsatt den indiske turen, nå og da, på Hatiyan kvelder opplyst av solenergi.

Formet av årstidene og bæret av elva er ideer. En liten bit av virkeligheten blir spredt som elva forhandler sørover. Den Brahmaputra er en elv som former legender og tilbringer historier som filamenter av jord til i Meghna Delta øyer.




India Will Decide: Article Index for articles about India

Bangladesh Dreaming: Article Index for articles about Bangladesh

Legends of the Brahmaputra

Guwahati (Photo: Rituraj Bhuyan on wikipedia)

Rivers are story-tellers; the Brahmaputra is no exception. Just as their waters carry the filaments of earth to deposit at will along their changing course, to become the fields of the farms on which our houses are built, so rivers carry ideas. Thoughts are shaped and rearranged at their own meandering pleasure.

From its broad sweep across the plains of Assam to the teardrop islands of the Bangladeshi delta, the Brahmaputran currents flow with legend. An actor to a tee, even its names are many: Brahmaputra, Jamuna and ultimately part of the Meghna, from the mountains to the sea. In the south, on the island of Hatiya, the legends collect like silt and focus on a name: Kamrup-Kamakhya.

By the time we reached Guwahati and the start of the first visit to Assam for both of us, Situ was settling into India and enjoying each new discovery, as of course any traveller would. I enjoyed the wonder of his wonder.

We visited the major sites, the temples: a small ferry took us to the Umananda Mandir on an island in the river; the priest at Navagraha Mandir gave prasad or blessings amid a troop of monkeys prancing about inside and out; and by bus we reached the important Kamakhya Mandir.

The Kamakhya Temple is itself a place of legends.  One version of the principal legend is as follows: once, when the goddess Devi Sati’s father King Daksha organised a blessing ceremony called a yagna, he did not invite his daughter or her husband Lord Shiva. At the insult to her husband Sati jumped into the ceremonial fire and killed herself; and on seeing her dead body Shiva became enraged and commenced the dance of destruction, the tandav.  With the Earth on the verge of destruction, Lord Vishnu with the help of his chakra started cutting Sati’s body into pieces which fell across the country.  It stopped Shiva’s dance and the world was saved.  The places where Sati’s body fell are considered centres of power and Kamakhya Temple is said to be where her reproductive organ fell.[i]  

Similarly, Kalighat Kali Temple in Kolkata is said to be where the toes of the right foot fell and Sitakunda Chandranath Temple near Chittagong is said to be where the right arm fell.

There were two things that excited Situ which I didn’t appreciate. ‘Kamrup is a district!’ he’d said with elation, and ‘Kamakhya is a temple!’ I’d asked why he was so taken with these two place names.  ‘I’ll tell you later,’ he said and I’d left it at that. I didn’t imagine he wasn’t telling me because it involved superstition, something he wouldn’t normally pay attention to. He was a bit embarrassed.

Kamakhya Temple, Kamrup District (Photo: Daimalu on wikipedia)

We took a day to visit the ‘Poa Mecca’ mosque east of Hajo.  I was telling Situ that as people say it is a quarter Mecca, which I’d read in the guidebook, that to visit four times is said to be like undertaking the Hajj, he should be sure to take namaz when we went there.

He was strangely insistent he wouldn’t be able to take namaz because he didn’t have a topi or prayer cap to wear. I bought him a cheap one from the street. It was then he confessed: in Hatiya he went to the mosque irregularly so was unsure he would know exactly what to do! ‘Well how do you do it when you do go to the mosque in Hatiya?’ I’d asked. ‘I follow the others,’ he said.

The night before our trip to Hajo he practised in the hotel room how to do his prayer. It’s not as if I could shed any light on it.

The mosque was really memorable for two reasons: because unfortunate Situ couldn’t concentrate on the namaz he was taking inside from imagining me outside laughing that he wasn’t sure how it was done; and because of the Imam, who afterwards gave a special blessing to us both and then said to make sure we visited the Hindu temples in the town before returning to Guwahati. One of those Hindu temples had been built on the ruins of a Buddhist temple before it.

In West Bengal and again in Assam we’d seen the tolerance and intolerance of India: one religion’s destructiveness towards another as well as beautiful cohabitation. In particular the Imam directing us to the Hindu shrine was an enlightened gesture.

A few weeks later Situ and I crossed the vastness of the Meghna, three hours it took, from the mainland to Hatiya on the rusty but sturdy vessel they call the sea truck.  Hatiya is fashioned by the river: there are few better places to appreciate the power of nature than standing at Hatiya’s riverbank and watching the erosion.  A few days in Dhaka can mean the tea shop with the water views where you had your tea before you left is now in the river, or moved elsewhere in the market. Meanwhile on the southern shore sediment grows Hatiya ever larger.

By the light of the kerosene lamp in the tea shops, Situ would relate our journey to our friends: and they were fascinated. For hours he would talk and show photographs, about Poa Mecca, riding elephants and wild rhinoceroses: all our Assamese adventures. But when he said we’d been to ‘Kamrup-Kamakhya’ the villagers were entirely astounded.

In Hatiya from time to time come travelling salesmen, with bags of tricks and special powders, with various potions of dubious merit in attractive glass bottles and sometimes a cobra or two to charm, for advertising purposes; always they have tall and fantastic tales to share; entertaining with loud voices and wild claims, they draw a crowd and drum up sales. ‘In Kamrup-Kamakhya,’ they say, ‘there is a magical bucket and if you step inside it you can fly to anywhere in the world!’ ‘In Kamrup-Kamakhya,’ they say, ‘there is a lion on an island in a river, and if the lion roars…’ well, a certain part of the male anatomy falls off!

For Hatiyans, Kamrup-Kamakhya is a mythical place so far away that anyone who goes there never comes back. Thus when we said we’d been there, some of the locals looked at us as though we’d just conquered Everest.

The Hatiyan Hindu community were particularly interested in the Kamakhya Mandir, which no one seemed to have known about previously; yet soon enough our pictures of the place, and the other mandirs of Guwahati featured in several of their homes, stuck into the thatched walls or decorating home altars.

Situ goes to the mosque regularly these days; he easily knows his namaz.  It’s the talk of By-the-Big-Bridge.  I suppose like the rest of us he got older.  We still remember the Indian trip, now and then, on Hatiyan evenings illuminated by solar power.

Shaped by the seasons and carried by the river are ideas. A little bit of fact gets scattered as the river negotiates southwards. The Brahmaputra – Jamuna is a legend-shaping river that silently deposits stories as sediment in the Meghna’s delta islands.

---

[i] http://www.religiousportal.com/KamakhyaTemple.html

This article is also published at:  Legends of the Brahmaputra (Star Magazine)

The preceding part of this adventure is published here: A Mountain in Need

A view across Guwahati to the Brahmaputra (photo: Tasiruddin Ahmed on wikipedia)

India Will Decide: Article Index for articles about India

Bangladesh Dreaming: Article Index for articles about Bangladesh