Ladies' Night

In Hatiyan villages, cinema-going is even rarer.

My friend Situ isn’t patient with cinema. While he is quite keen on some of the more thoughtful Tollywood or Dhallywood films and he’ll easily devote time to more meaningful offerings from the west, he has a low tolerance threshold for films of the more pointedly commercial variety. It’s quite remarkable since in every other way his patience is extraordinary and something I’ve always tried to learn from.

As a result of his lack of enthusiasm for production-line style films his wife Lovely is denied any regularity to her cinema-going, a pastime she adores. I suppose it was meddling but several years ago while we were staying at Lovely’s family home in Bogra I proposed a trip to the cinema largely on her behalf. Situ wasn’t keen but ultimately he had no choice in the matter.

The evening came and the cinema-going party came to include a few of her sisters, her younger brother and the children of the house. From the head of the laneway we took rickshaws the short distance into town. Finding seats somewhere about the middle of the crowded hall, there was the excitement of anticipation for everybody except Situ. That it was a film they’d seen before did little to dampen the enthusiasm as it was a favourite. The film had barely started before Situ was standing, finding his way up the stairs by the light of the screen, on his way outside to find something of more interest on the street: a tea shop and adda.

Meanwhile the family members became engrossed in the well-liked but predictable plot of the families-don’t-agree-to-the-match-but-it-happens-anyway variety. Every now and then Situ would momentarily re-appear, fidgety and bored, until eventually I had to go with him outside where he complained about the wasted time and wished to go home. I stalled for time on the family’s behalf and we went for tea together as a means to distract him. But alas, despite my best efforts, his cinematic impatience eventually proved too strong and with the film in its dying minutes, with the ending just beginning, with most of the ladies teary from the tense moments just prior to the match happening anyway, he could bear it no more. 

‘Let them see the end!’ I told Situ.

‘They’ve seen it before,’ he said, ‘They know how it ends.’

‘But maybe they want to see the end again?’

His was the first family to leave that cinema hall, with Lovely, her sisters, younger brother and the children walking almost backwards up those stairs as he tried to hurry them along, while they tried to catch every last glimpse of the screen until there were no more steps to climb. But despite the rather hasty conclusion to the evening the film was enjoyed by the majority and as rickshaws drove us home the mood was a jovial one.

Unfortunately for Situ I didn’t learn my lesson.

Some years later the experience was repeated in Hatiya. The island had only one cinema hall that’s since been demolished, and it was in the main town, Ochkhali, about ten kilometres north of our village. As a result cinema attending was even rarer than in Bogra. It wasn’t for Lovely that I’d thought to manage Situ once more, but for the wife of a friend of mine who’d died of tuberculosis. I suppose it was meddling but she’d been left alone to manage her six children and I thought if she agreed, in her husband’s honour she and her family should have an evening out. 

Within mere hours the invitation was well-known, cordially self-extended and widely self-accepted. By sunset as we were preparing to leave Lovely was of course ready to go, as were Situ’s children, as were the ladies from the neighbouring houses, as were several of the female cousins and their children. There were only two men who joined us, whose enjoyment of the cinema was sufficiently strong to overcome the embarrassment of having neighbours seeing them setting off with Situ, me and a large group of ladies. I remember those two gents wrapping themselves tightly in their chadors, it being the winter season. It wasn’t the chill in the air that made them do so however, but the wish to conceal their faces in order to avoid potential ridicule later.

Before leaving I’d negotiated: Situ didn’t have to watch a single minute of the film and I’d also stay outside to keep him company. Simply we’d be sharing a usual evening of chat in Ochkhali. We could even make travel plans!

With the initial small list of invitees having blossomed into the small crowd assembled at the roadside the idea of travelling into town slowly by rickshaw had become impractical. We needed to hire a motorised van. It took time but eventually we found one by the market and with Situ and I squashed inside beside the driver the back came alive with ladies’ chatter, apart from the two chador-cloaked patches of silence.

I don’t know if the Ochkhali cinema hall was used to a van full of women and children showing up several minutes before the session was due to commence. I don’t know if they’d often heard someone at the ticket counter say ‘I’ll have twenty-one tickets please.’ Situ made twenty-two in the party: he had insisted on not having a ticket and mine, I reassured him, was only to go in and see them settled.

The cinema management fiddled about finding the keys to the Ladies’ Waiting Room which looked like a long forgotten attic in a medieval castle. The air inside it was likely of historical value. There was some confusion as to whether the two gentlemen would be allowed in to wait but as everybody knew each other there was no objection from the ladies.

With the film soon underway and our party had proved to be the bulk of the audience that evening, I left them to find Situ pacing around outside. He was in better spirits for not having entered and witnessed the film’s beginning. 

And so it went: we drank tea and walked about the town and sat and chatted, periodically returning to the cinema hall, as they experienced the highs and lows, the tears and laughter, the music and dancing of the film. I didn’t see much of that film, but I noticed towards the end there was a twist. It seemed that the formerly subdued heroine had become a gangster and a bikie, riding her motorbike around assassinating those that stood in the way of her families-don’t-agree-to-the-match-but-it-happens-anyway happy ending.

I don’t think it was a twist that was appreciated; the film was unfortunately considered something of a B-grade by our group of reviewers. That’s what I gathered from the ladies’ chatter with the two chador-cloaked patches of silence coming from the back of the van on the way home again.

Hatiyan scenery

But as nice as the Lucky Talkies was, Hatiyan hospitality is better, as the the big sea stories of the fishermen are more entertaining than a movie, and with all as it is, the Bengali island too easily feels like home.


This article also published in Star Magazine, here: Ladies' Night




Bangladesh Dreaming: Article Index for articles about Bangladesh

A Concise History of Cinema

The Ranjit Talkies, photo courtesy of Hotel The Hadoti Palace, Bundi

 
And…rolling! They barely touched in the days of Twinkle Khanna’s debut, the hero and the heroine, as they sang and danced and sensually raised eyes to one another on their way through their love story.  Even with machine guns while fighting the bad guys on the roof of a moving train there was time to dance.  For the most part the choreography stemmed from the little yellow flowers in the sublime fields of the rolling hills which were otherwise not part of the setting.  Heroines wore full saris back then; it was before the cost cutting on cloth. Cut!

Scene two: for young western backpackers in Rajasthan a tour could not be complete without a visit to a cinema hall.  There should be an introduction with at least one Kajol or Madhuri Dixit figure.  Fades out…

When my mother was about twenty-five what they called the picture theatre was an entertainment hub in the small town of Coonabarabran, the only spot on the map for the most of one hundred kilometres in any direction, on the edge of the Australian outback.  People gathered of a Wednesday and Saturday evening to touch base with Debbie Reynolds and Elizabeth Taylor.  It was in the days when the hero and heroine barely touched and before the cost cutting on cloth.  With less than four thousand people in the town a night at the pictures offered a view to the world beyond sheep stations and wheat fields.  The word ‘film’ is generally considered to have two syllables in Coonabarabran: fil-em.  Zooms in on wheat field…

Scene four: Bundi in Rajasthan is not a large town, about eighty thousand people, and amongst its attractions is a solid cinema hall, the Ranjit Talkies.  It’s difficult to pass by.  The scene was of a crowd that covered most of the area in front of the building, vaguely forming two snaking queues on the day we tried to pass.  There was the excitement of anticipation.  With curiosity and spare time to lead us to a close encounter with Bollywood, we joined the queue.

It wasn’t long before heads started turning and there were whispers.  It’s not every day there are foreigners in Bundi and it must be even rarer for them to attend the Ranjit Talkies.  The queue seemed to have hardly any life to it but for us it didn’t matter as somebody plucked us out and took us directly to the small window at the counter.  We were guests.  I believe it cost ten rupees, each ticket, and we’d not realised that those were the most expensive seats available.  We were guided like two of the Khans to mid-centre in the front row of the gallery. 

With the crowd filling the seats in the hall below and despite the full-volume continuing chatter, the fil-em was about to start.  Add dramatic background music…

In the Doris Days of my mother’s trips to the picture theatre my father had just arrived on the scene.  He’d come from Sydney as an engineer to partake in the building of Coonabarabran’s water supply dam.  Many years later when the river suffered from seasonal algae blooms and the water used to come out of the taps a green colour I used to say to my grandmother, ‘you should call your son-in-law and ask him why the water from his dam is green.’ 

And how mother met father well, in brief it’s not unlike a 1960s Hollywood plot.  There was a scene at a dance at the Buckley’s Woolshed in Tooraweenah, and it can’t be said of all couples that they first saw each other in a barn.  And there were picture theatre evenings in the plot, with Vivien Leigh in re-runs and Julie Andrews singing and dancing, although her dance sequences lacked the syncopated Bollywood troops appearing from nowhere to further enliven the moment.  Fades out…

Scene seven: in the Kim Basinger and Dan Akroyd years as kids in Sydney we were more worldly, preferring serious documentaries like ‘E.T.’ and ‘My Stepmother is an Alien,’ and although there were instances of small round chocolates called jaffas taking advantage of the sloping wooden floor, with the sound of jaffas rolling adding a kind of ten-pin bowling ambience to the cinema near my place, we didn’t talk through fil-ems.  When the lights would dim the audience would hush. 

In Bundi the fil-em lasted a monumental three hours plus intermission, Bollywood usual, and it was not as passive an experience as in Sydney.  People talked unashamedly which was good because the local guy beside me was able to discuss the on-screen events to ensure I was following the families-don’t-agree-to-the-match-but-it-happens-anyway storyline.  It was particularly caring that during the scene when the hero was wrestling a tiger he reassured that I should not be worried as it was only acting.  It helped me understand why in some shots a large wooden pole could be spotted protruding from the tiger’s back and why its limbs didn’t seem to move.  Cut to shot of tigers prowling…

And when to make conversation I tried to explain that in Australia a movie ticket would cost the best part of ten dollars my cinema companion became Amitabh angry.  He’d understood the Ranjit Talkies’ management had overcharged us, ten dollars, and was on the verge of leaping out of his seat to heroically run off downstairs to have it out with them in the foyer.  Guests were really to be looked after at the Ranjit Talkies; fortunately I could clarify before the action scene started.

It wasn’t only my father who had taken interest in my mother, so the plot continued.  There was also a pharmacist.  My grandmother was concerned about my mother’s reputation so she told her, in front of my father, to make a choice and see only one of them.  ‘I agree with your mother,’ my father chimed in, ‘and it should be me.’  Well, my mother: she only could’ve done what Audrey would’ve done.  Cut to close-up of heart-broken pharmacist…

In Bundi the projector had a problem and at various moments the film burst into flame, the projector would shut down and the lights would be turned up.  There was nothing for the audience to do while the Ranjit management fiddled about fixing things so they all turned around to focus on that other spectacle: the foreigners.  They were waving and calling hello.  Well, we only could’ve done what Shah Rukh would’ve done. We waved back, and I believe they applauded before the fil-em re-started.

With tickets available at the Ranjit for just a few rupees we appreciated the importance of cinema: providing escape from the materially difficult lives that many in the audience presumably lived.  Just as in Coonabarabran it was at the picture theatre where something beyond the routine of small town life could be enjoyed.  In the world’s largest democracy across religions and languages Bollywood unites; and in Australia in the 1960s, in a cameo role, one mother and one father the Hollywood pictures helped unite.

As would later occur in Eritrea after a wedding, on the following morning in Bundi as we walked down the street someone called from across the road, ‘did you like the film?’  Yes, we very much had, although there rightly should’ve been a song and dance routine to accompany our answer.  That’s a wrap!




Please note: the above concise history does not consider Bangladeshi cinema due to the constraint which arises from its being 'concise'.  Nor does said article cover that Eritrean wedding or a lovely river in China on account of it being about 'cinema.'


This article also published in Star Magazine, here: A Concise History of Cinema



India Will Decide: Article Index for articles about India

Et Fjell Er Nødvendig

Hatiyar te butikk

Unnskyldninger for feilene i den norske ... jeg gjorde som jeg kan!

er vakker. Morgenen tilhører til kingfisherer som, i strålende blå jakker, stuper å fange fisk fra kanalene; den dagen er for store øgler som rasler i buskene og mungoer som løper med hastverk over et landlig spor. Ettermiddagen er eierskapet av bøfler som velter seg halvt nedsenket i en dam, på frivakt fra plogen, og natten er domenet til jinns og bhuts og deres selskap, hyl av rever og smertelig gråter av villkatter.

Det er i de lange kveldene som ikke var så lenge siden opplyst av parafin lampe, i te butikkene, blant landsbyens menn sosialt samvær, der selv usannsynlig planlegger lyd grav. Situ er å klandre for min gramer bari eller landsby hus prøvelse, for ikke bare gjorde han donere sin familie og sitt nabolag å innrede mitt liv med gjestfrihet så rikelig som monsunregnet, men fordi han også har en reisende-sjel.

På kveldene, mellom chatter over prisen på grønnsaker, nyheten om en forestående ekteskap eller en nylig død, ville vi lage reiseplaner for underholdning, oversatt til å inkludere de andre landsbyboerne. Stort sett var de overdrevet: templer i Thailand, til Nord-Norge for å se på midnattssolen, eller den australske villmarka med sine endeløse strekninger av himmel. En gang han oppført et budsjett for en tur til Ukraina via Moskva. Jeg fortsatt le om tallene: $ 7.97 for en togbillett for å reise tretten eller noe timer, $ 5.61 for et hotellrom ... ja, det er overdrevet og jeg husker ikke nøyaktig, men prisene alle sammen var litt på den lave siden.

Du kan alltid fortelle en reisende. Det er ikke med antall stempler i passet sitt, men i deres øyne. Bare snakk om reisen og en reisendes øyne skal stå opp i påvente av umiddelbar avgang. Øynene mine har alltid forrådt meg på den måten og det gjorde hans også. Det var bare gjennom tilfeldigheten av våre ulike fødestedene at jeg hadde fått den luksus av å besøke mange land, mens Situ ikke hadde utforsket utover Bangladesh.

Jeg pleide å ta med når jeg kunne, reise bøker som listet over alle verdens land, de grunnleggende fakta og noen bilder. Han pleide å ringe meg i Sydney og si, “Jeg har nettopp lest om Malawi”.  Hans kone pleide å klage på at han ikke ville snu parafin lampen ned til svært sent fra drømme seg rundt i verden gjennom bøkene, og innen et år, fra perm til perm bøkene ville bli slitt etter å ha blitt lest så grundig. Det er all atferd som kan forventes fra en reisende.

Som det er mellom venner, er spottet forventet atferd mellom oss. Jeg pleide å liste de landene jeg hadde sett, telle dem i subkontinental måte ved hjelp av skrukker i fingrene, deretter begynne å liste landsbyene rundt omkring som var Situ sine reiser liste. Og jeg pleide å si: “du trenger å se et fjell. Du kan ikke ha et vellykket liv uten minst ett fjell i det.”

“Jeg har vært i Bandarban,” han alltid svarte.

“Hvis de er fjell, blir da hvorfor det kalles ‘Hill Tracts’ på engelsk? Nei, trenger du et stort ekte fjell, med klipper og snø.”

Med fleiper jeg kom til å vite at jeg ville ta ham et sted, at jeg skulle finne ham et fjell. Slike ting er viktig.

Selvfølgelig ville jeg ha nytte også, siden en første tur til et utenlandsk sted er en utrolig opplevelse som aldri kan gjentas, den neste beste ville være å vitne en annen reisendes første tur til utenlands.

Det skjedde i 2004. Det var ingen internasjonal telefonlinje til Hatiya i disse dager, så Situ brukte til å ta slitsomme turen over elva, tre timer, hvor han måtte overnatte, bare for å få noen minutter på telefonen til Sydney. Jeg hadde planer for den vanlige besøk til Hatiya, det som skjed nesten hvert år. Men den gangen sa jeg, “vi ses i Kolkata.” Man kan ikke se i gjennom telefonlinjer, men jeg visste hvordan Situs øynene så ut da han hørte det.

Forresten Situ hadde alltid sagt at han ikke ønsket India, fordi “det er den samme som Bangladesh.” Men selvfølgelig er der ikke to land som er det samme, selv om de kan være grener av samme tre. India var lett overkommelig på en Sydney lønn og for ham visum ikke ville være mye oppstyr. Jeg visste at han ville nyte det. Jeg hadde alltid.

I hvert fall han organiserte pass og visum, det er noen historier i det men beste at han skulle fortelle det. I hvert fall han tok seg til Benapole, Indias grensen, med buss, og han nesten fanger lungebetennelse på sin første aircondition busstur, og deretter krysset han grensen alene.

Imens jeg ringte Kolkata, hvor heldigvis har jeg en venn også, Jayanta. Han har en særegen, veldig tørr humor, og han hadde nettopp blitt gift. Jeg var ennå å møte sin kone.

“Så din kone,” Jeg spurte, “er hun hyggelig?”

“Når du kommer til Kolkata,” sa han, “du kan observere og bestemme det selv.”

Jeg spurte om det ville være noe problem hvis jeg hadde en kamerat denne gangen, fra Bangladesh.

“Hindu eller muslim?” spurte han.

“Muslim”.

“Er han et godt menneske?”

Jeg sa at han var og Jayanta besluttet å stole på mine ord.

Slik var spenningen som magen min kom ikke ned til å lande på Dum Dum flyplassen sammen med flyet: Situ bør være der med noe hell. Jayanta bør være der med noe hell. Jeg møtte Situ først. Han hadde ventet hele dagen, nysing fra bussturen, og han hadde kjøpte påfølgende tre-timers billetter for å vente inne i terminalbygningen. Men han ventet og var nysing i India! Jayanta hadde brakt en venn med en ekstra motorsykkel, så det var ingen problemer med å dra til huset sitt hvor vi bodde et par dager, hvor de to ble kjent med hverandre.

Jayantas kone var deilig, jeg bestemte meg.

Det var mange nye opplevelser for Situ på hans reise: første masala dosa, et Sør Indiske rett, første iste og iskaffe, nå alt lett tilgjengelig i Dhaka.

Han hadde sett med forferdelse den historiske moské nær Pandua, West Bengal. Den ble delvis bygget fra ødelagte hinduistiske templer og du kan se ansiktene til hinduistiske guddommer i deler av murverket. Mer inspirerende var sameksistensen av hinduistiske hakekors som dekorert Mehraben, det sentrale punktet i moskeen. Situ sa i Bangladesh han hadde blitt undervist ankomsten av Islam i subkontinentet hadde vært fredelig. Pandua sier at det var ikke helt slik.

Det var varmt den dagen vi gikk for å finne hans fjellet, det var kokende. Med svetten velter ned ansiktene våre som en liten foss, ved Siliguri jeepen stativet og satte kursen for Darjeeling opp i fjell, foreslo jeg at vi trengte å ta ull genserer ut av ryggsekken min: Jeg hadde tatt to, siden Bangladesh vintrene er ikke fullt så kaldt som i Sydney og Situ ville trenge i de minst Sydney-styrke klær for hva som ville være utvilsomt den kaldeste dagen i livet hans. Han trodde jeg var gal, i varmen. Det var godt over tretti grader, og jeg ønsket en ull genser!

Jeg lager små vitser om jeep tur: Situ var så redd, mens vi rundet noen av de vertikale precipes langs veien, at han holdt på siden av jeepen så intenst at lagene av huden på hendene kom av. Sannheten var at, selv på min andre gang, jeg var litt nervøs også.

I Darjeeling, Situ brent seg mens han tok sin første varm dusj. Det er logisk egentlig, hva han mente, at det varme vannet fra springen ville komme ut på et sett, behagelig temperatur, en enklere system enn å måtte regulere den med kaldt som vi faktisk gjør. Det kunne har vært sånn. I Darjeeling så vi på i ærefrykt mens skyene fra under oss løftet i løpet av morgenen og fortsatte opp over oss mens vi spiste frokost, og i Darjeeling så vi den hvite horisonten frisyren av Kanchenjunga fjell, et navn Situ snart begynte å bruke til å kritisere min Sydney-størrelse buk.

Himalaya er hvor Hatiya kommer fra, ved Ganges, av Brahmaputra. Himalaya er Hatiyar mor.

Tilbake i tebutikker noen uker senere, hørte folk i undring som Situ beskrevet dem om “byen over skyene”.  Så han fikk sitt fjell på slutten.

Darjeeling by

India Will Decide: Article Index for articles about India

Bangladesh Dreaming: Article Index for articles about Bangladesh

Legendene fra Brahmaputra-elven

Elver er forteller av historier og den Brahmaputra er intet unntak.  Akkurat som sine farvann forlate filamenter av jorden de har brakt i et mønster av deres valg, til å bli felt av gårdene hvor husene våre blir bygget, så elvene bære ideer.  Tanker er formet og ordnet på egen meandrerende glede.

Fra sin brede sveip over slettene i Assam til teardrop øyene i Bangladesh deltaet, den Brahmaputra elv strømmer med legende. En skuespiller nettopp, selv dets navn er mange: Brahmaputra, Jamuna og til slutt en del av Meghna, fra fjell til sjøen. I sør på øya Hatiya, legendene samle som slam og fokusere på et navn: Kamrup-Kamakhya.

Innen vi nådde Gauhati og starten av den første besøk til Assam for oss, begge to, Situ var blitt vant til India og han nytet hver ny oppdagelse, som selvfølgelig alle reisende ville. Jeg nytet hans spenning, jeg og.

Vi besøkte de store turiststedene, særlig hindutempler: en liten ferje tok oss til Umananda tempel på en øy i elva, presten på Navagraha tempel ga Prasad eller hellige offergaver midt i en gruppe apekatter som spankulerte om her og der, og med buss nådde vi den viktige Kamakhya tempel.

Den Kamakhya tempelet er i seg selv et sted for legender. En versjon av den viktigste legende er som følger: en gang, da gudinnen Devi Satis far, kong Daksha, organisert en velsignelse seremoni kalt en yagna, gjorde han ikke invitere sin datter eller hennes ektemann Lord Shiva. På grunn av fornærmelse mot ektemannen, Sati hoppet inn i seremonielle ilden og drepte seg selv, og når han så på Satis døde kropp, Shiva ble rasende og begynte dansen av ødeleggelse, den tandav dans. Med Jorden på randen av ødeleggelse, Lord Vishnu, med hjelp av chakra-makten hans, begynte å kutte Satis kropp i små biter som falt over hele landet. Dette stoppet Shivas dans og verden ble reddet. De stedene hvor små bitene av Satis kropp falt anses sentre for makt og Kamakhya tempelet sies å være der hennes reproduktive organ falt.

Tilsvarende Kalighat Kali tempel i Kolkata sies å være der tærne på høyre foten falt og Sitakunda Chandranath tempelet nær Chittagong i Bangladesh sies å være der høyre arm falt.

Det var to ting som begeistret Situ som jeg ikke setter pris på.

“Kamrup er et distrikt!” Han hadde sagt med oppstemthet, og “Kamakhya er et tempel!”

Jeg hadde spurt om hvorfor han ble så tatt med disse to stedsnavnene. “Jeg skal fortelle deg senere,” sa han, og jeg hadde lagt den på det. Jeg visste ikke at han ikke fortalte meg fordi det involverte overtro, noe han normalt ikke ville ta hensyn til. Han var litt flau.

Vi tok en dag å besøke Poa Mekka moské, øst for Hajo. Jeg fortalte Situ at så folk sier det er en fjerdedel Mekka, som jeg hadde lest i guideboken, et sted hvor å besøke fire ganger sies å være som forestår Hajj, og derfor bør han være sikker på å ta namaz bønn da vi dro dit.

Han var merkelig insisterende han ikke ville være i stand til å ta namaz bønn fordi han ikke hadde en topi, eller bønn lue til bruk. Jeg kjøpte ham en billig en fra gaten. Det var da han tilstod: i Hatiya dro han til moskeen uregelmessig, så var usikker på ville han vite nøyaktig hva han skulle gjøre!

“Vel hvordan gjør du det når du går til moskeen i Hatiya?” Jeg hadde spurt.

“Jeg følger de andre,” sa han.

Natten før vår tur til Hajo han praktisert på hotellrommet hvordan å gjøre sin bønn. Det var ikke slik at jeg kunne kaste noe lys på det.

Moskeen var virkelig minneverdig av to grunner: fordi uheldig Situ ikke kunne konsentrere seg om bønnen han ga fra at han forestilte meg utenfor, leende at han ikke var sikker på hvordan det ble gjort, og på grunn av imamen, som etterpå ga en spesiell velsignelse til oss begge, og da sa sørge for at vi besøkte de hinduistiske templer i byen før vi returnert til Gauhati. En av disse hinduistiske templer hadde blitt bygget på ruinene av en buddhistisk tempel før det.

I Vest-Bengal og igjen i Assam hadde vi sett toleransen og intoleransen av India: en religions destruktivitet mot en annen, samt vakker samliv. Spesielt imamen dirigere oss til Hindu alter var en opplyst gest.

Noen uker senere Situ og jeg krysset den enorme Meghna, tre timer tok det, fra fastlandet til Hatiya på rusten, men solid fartøy de kaller Sea Truck. Hatiya er formet av elva: det er få bedre steder å sette pris på kraften i naturen enn å stå på Hatiyas sin elvebredden og ser på erosjon. Noen dager i Dhaka kan bety te butikken med utsikt mot vannet hvor du hadde din te før du dro til Dhaka er nå i elva, eller har flyttet til et andre sted i torget. Imens på sørsida av sedimentet vokser Hatiya stadig større.

Ved lys av parafin lampe i tebutikker, ville Situ forholde vår reise til våre venner: og de ble fascinert. For noen timer ville han snakke og vise bilder, om Poa Mekka, ridning elefanter og ville neshorn: alle våre assamesisk opplevelser. Men da han sa at vi hadde vært til Kamrup-Kamakhya, landsbyboerne var helt forbløffet.

I Hatiya fra en tid til annen kommer selgere, med poser med triks og spesielle pulver, med ulike væsker av tvilsom kvalitet i attraktive glassflasker, og noen ganger med en kobra eller to til sjarm, for reklameformål; alltid de har høye og fantastiske historier å fortelle; underholdende med høye stemmer og ville påstander, trekker de en folkemengde og tromme opp salget.

“I Kamrup-Kamakhya,” sier de, “det er en magisk bøtte og hvis du går inn i det du kan fly til hvor som helst i verden!”

“I Kamrup-Kamakhya,” sier de, “det er en løve på en øy i elva, og hvis løven brøler så faller en viss del av den mannlige anatomi off!”

For Hatiyans, er Kamrup-Kamakhya en mytisk sted så langt unna at alle som går der aldri kommer tilbake. Dermed når vi sa at vi hadde vært der, noen av lokalbefolkningen så på oss som om vi nettopp hadde erobret Everest.

Den Hatiyan hindu-samfunnet var spesielt interessert i Kamakhya tempel, som ingen ha visst om tidligere, men likevel fort nok var våre bilder av stedet, og de andre templer i Gauhati omtalt, i flere av sine hjem, stakk inn i halmtak vegger eller i plass på hjemmet alteret.

Situ går til moskeen mer jevnlig i disse dager, han enkelt kjenner sin namaz bønn. Det er en ting folk snakker om i bygda. Jeg antar som resten av oss fikk han eldre. Vi husker fortsatt den indiske turen, nå og da, på Hatiyan kvelder opplyst av solenergi.

Formet av årstidene og bæret av elva er ideer. En liten bit av virkeligheten blir spredt som elva forhandler sørover. Den Brahmaputra er en elv som former legender og tilbringer historier som filamenter av jord til i Meghna Delta øyer.




India Will Decide: Article Index for articles about India

Bangladesh Dreaming: Article Index for articles about Bangladesh